Pablo savnet...

Prøver fremdeles å fordøye de siste Isis-greiene, men noe annet som opptar meg akkurat nå er at fjellgorillaen Pablo er savnet. Navngitt av selveste Dian Fossey, og med en utadvendt og underholdende personlighet, har han blitt observert av Karisoketeamet i over 30 år.

Etter en blodig slosskamp mellom tre sølvrygger 13. juli har han vært borte. De to andre kom unna det med livet i behold. Så vidt. Gudskjelov.

Dersom han er død håper jeg han har det strålende i "Karisokehimmelen" med gjensynet av Dian, Digit og alle andre gorillafrender!

Her er et bilde jeg tok av en annen sølvrygg, på min tur til Bwindi, Uganda.

Takk til alle som gjør noe for å verne fjellgorillaen. Spesielt: http://www.gorillafund.org/

Isis overalt

Søket etter Isis' budskap fortsetter...
Dette er hva jeg har funnet så langt. Vet ikke hva jeg skal si akkurat nå, kanskje må det synke inn, kanskje synker det aldri inn. Snakket Isis til meg? Er det nå jeg skal tippe over og bli frelst? Dette er super-kembo-giga-big deal
Mimi

Om Sirius:
Solsystemet har en alder på omkring 200-300 millioner år og besto opprinnelig av to lyssterke blålige stjerner. Den mest massive av disse, Sirius B, konsumerte mesteparten av sine ressurser og ble en rød kjempe før den mistet sine ytre lag og kollapset til en hvit dverg. Dette skjedde for rundt 120 millioner år siden.
Sirius har opp gjennom historien vært gjenstand for utallige mytologiske oppfatninger og legender innenfor mange kulturer, f.eks. markerte dens årvisse bevegelser innledningen til Nilens oversvømmelser i fortidens Egypt og hundedagene om sommeren i det antikke Hellas, mens den markerte vinterens ankomst for polyneserne og var en viktig stjerne for navigasjon i Stillehavet.


Sopdet
(Sothis, Sopdu, Sept)
Symbols: starCult Center: Qesem
Sirius (the Dog-Star) was the most important star to ancient Egyptian astronomers because it reappeared in Egypt each year just as the annual Nile flooding began. Sopdet was the goddess of this star. The Greeks called her "Sothis." The "Sothis Rising" coincided with the actual solar year only once every 1460 years. This astronomical event occured during the reign of the Roman emperor Antoninus Pius in AD 139. He commemorated it with a special coin. The time period between Sothic risings is called the Sothic Cycle and it is one of the tools Egyptologists use to create a chronology of Egyptian history.
As early as the 1st dynasty, Sopdet was called "the bringer of the New Year and the Nile flood." She was depicted as a human woman with a star on her head. She also guides the king to the afterworld, the Field of Rushes. In a 4th century BC papyrus, The Lamentations of Isis and Nephthys, Isis calls herself Sopdet and states that she will always follow Osiris in heaven.
Sopdet was the consort of Sah (the constellation Orion) and her son was Soped. This triad parallel Osiris, Isis and Horus. Therefore, in the Pyramid Texts, the king (in his Osiris form) copulates with his sister Sopdet, who gives birth to the planet Venus.
Sopdet was occasionally shown as a male, and was associated with Horus. In this form, Sopdet was one of the gods of the four corners of the earth and of the eastern frontier. As part of this duty, Sopdet would hold one of Nut's legs steady as her body arched over the earth.
Kilde: April McDevitt, 1997-2007. www.egyptianmyths.net

Isis i redskapsboden

Det var en gang for mange vintre siden at en jente dro på leting etter sitt jeg. Hun var fysisk dårlig og psykisk sliten og likte knapt seg selv. Hun fant ly etter en strabasiøs reise; blandt fjell og heier, på et hotell i Vågå. Der fant hun en vis kvinne og karamellpudding fra himmelen. Kvinnen ønsket henne velkommen med "Namaste" og sa; sammen skal vi søke og skape.
Hun ledet jenta inn til de andre som hadde kommet i samme ærend. Nå var de syv pluss syv. Kvinner alle mann.
De satte seg i sirkel og lot utenomverdenen svinne. Det var godt å bare være kvinne.
Den viseste delte ut lapper uten skribbel, og lot de søkende selv føre ned i blekk det de ønsket å se livet uten. Jenta skrev "sinne mot de som har gjort meg urett" på lappen, og tenkte på familien.
Så samlet viskvinnen alt det dunkle, overflødige i et metallfat fra Tibet. Som senit i sirkelen av holdende hender satte hun fyr på styggedommen.
Lepjende flammer ga rom for noe nytt.
Da en ny dag rant på samlet hun kvinnene igjen i formasjon. "Skriv på lappen hva du mangler og trenger"
Jenta skrev med den dårlige pennen fra lobbyen "Klarhet i tankene." Da det var hennes tur gikk hun til fatet med lappen og sa så alle skulle forstå; "Clarity!" Salviekvasten forseglet ønskene og ga dem ekstra "futt og fart." Namaste.
Dag tre og samling igjen. Viskvinnen senker pulsene og leder de søkende på en indre reise. Innover og nedover i sinnets skjulte katakomber. Der det gjemmer seg reptiler og insekter i mørket. Jenta ser en gammel dør ved enden av den rå steintrappen. Viskvinnen guider henne inn. Ingen der inne. Bare masse rot, som en fraflyttet redskapsbod. Her sto rustent verktøy som ikke reparerte noen ting og inntørket maling som ikke forskjønnet hverdagen eller beskyttet mot drygolinvær. Der inne skulle en person komme til jenta med en gave sa viskvinnen. Inn samme dør som hun. Velg en person! Hmm tenkte jenta; jeg har ingen som kan gi meg noe. Da må det bli Gudinnen Isis.
Da døren åpnet seg strømmet lyset inn og redskapsboden forsvant. I total stillhet, men ikke kald stillhet, kom Isis mot jenta med armene strukket frem. Jøss, vingene hennes er hvite..? Oppi hodet til jenta var de alltid fargesprakende og glorete. I hendene holdt hun en eske. Esken i seg selv var helt anonym, men oppi lå det to ting. Et egyptisk halssmykke i gull med lapis lazuli, turkiser og karneoler. Jenta tenkte med seg selv at dette var jo bare noe hun fant på i farta, fordi hun syntes sånne smykker var så fine. Men den andre gjenstanden var mer mystisk. En medisinflaske av den gammeldagse sorten. I glass, men ikke brun som de ofte var. Den var tom, og intuitivt skjønte jenta at det hadde ingen negativ betydning. Hun lot seg fasinere av glasset eller var det krystall?
Etter møtet med Isis, var jenta veldig nysgjerrig på hva det egentlig var hun hadde fått i gave.
I samtale med viskvinnen, stående i en døråpning, assosierte de sammen for å finne betydningen. Plutselig var forklaringen der, klar som flasken selv. "Klarhet i tankene" Hun hadde jo ønsket seg det.
Jenta merket endringer i sinnet, kroppen og konsentrasjonen etter rendevous'en med Isis i redskapsboden. Placeboeffekt eller ei.

Og en ny dag rant som elven utenfor. Kvinnene var bare kvinner, og flesteparten av dem bare. Da jenta trakk på seg klærne som hadde ligget urørt i lyngen, var det én ting som manglet. Den sorte haitannen hun hadde båret rundt halsen i syv år. Jenta søkte og angret bittert på at hun hadde tatt den av og puttet den i den høyre skoen. Merkelig at jeg skulle miste halssmykket mitt akkurat nå tenkte hun. Hmm...
Mentalt åpen og mye sterkere følte hun seg klar for hjemreisen etter litt mer karamellpudding. De andre dro også hvert til sitt. Viskvinnen reiste lengst av dem alle, ihvertfall fysisk.

Så en natt våknet jenta av at hun satt oppreist i sengen og stirret ut vinduet. Himmelen var mørkeste fløyelsblå, akkurat som en diamantpose, og fire stjerner avdekket den. Orions belte og en enslig stjerne til. Det hele var som et gigantisk bilde på en privat visning. Og foran, midt i vindusposten, sto en figurine av Isis med utstrakte, beskyttende vinger i sort silhuett.
Jenta sovnet omsider igjen. Morgenen etter ble hun vekket av at trillebilla Kephri dyttet sola over kanten. Hun satte seg opp og stirret mot vindusposten. Isis var en tørket blomsteroppsats!

Flere vintre passerte, og en dag møtte jenta en som var opptatt av drømmetydning, symbolikk og rare ting. Det viste seg at Isis' valg av steinene i halssmykket ikke var tilfeldig...

Lapis Lazuli:
Lapis can help overcome depression, and open the door to self acceptance, which leads to serenity. It is a powerful stone for those who seek spiritual development. It brings mental clarity and emotional healing.
It helps its wearer to become an authentic individual who may openly and fearlessly state his or hers deepest thoughts to another.

Lapis Lazuli stimulates the conscious toward the awakening of the perfection of the self. If you do not know how beautiful you are, then you do not as yet see your true nature. You are a beeing of LIGHT.

Lapis can help open the part of the mind that brings with it the knowing that you are part of "All that is"

Carnelian:
Increases physical energy, personal power, confidence, motivation, concentration, initiative, outgoingness, precision, analysis, analythical, awereness of feelings, emotional warmth, sociability, creativity, individuality, memory, harmony, courage, action, happiness, self-esteem.

Carnelian is the most powerful action stone for focusing, realization and self-actualization.
Long revered for its healing, spiritual and creative qualities.

Wonderful protective energy over rage, resentment, and anger in self or others.

It helps one banish sorrow and depression.

The Egyptians combined Carnelian with Turquoise and Lapis Lazuli to enhance its power.

Turquoise:
Protection, energy, wisdom, serenity, wholeness, self expression, creativity, peace of mind, emotional balance, good luck, spiritual grounding, honest communication, friendships and love and loyalty. Absorbes negativity.

A truth stone, it symbolizes a time to be honest with yourself. Much will be gained when you become still, and see yourself as you truly are.

This gem stone is a stone of self realization helping you to better understand yourself, your ideas and emotions. It is a wonderful aid in any type of analythical thinking.

Those seeking a profound healing of the spirit and soul should wear turquoise.

Jenta er så klart meg, på workshop på Vågå med den amerikanske fotografen Joyce Tenneson og hennes venninne, som sto for den spirituelle delen. Det er sant, selv om det er fortalt på en tøysete måte;)
Nå gjenstår å utforske hva stjernene symboliserer. Hva ville Isis vise meg? At jeg var en del av altet, eller ligger det et mer spesifikt budskap der, som er direkte rettet mot meg?
Orions belte har alltid vært spesielt for meg, knyttet opp mot store valg og ønsker. Også er pyramidene bygget i samme formasjon som stjernebildet. Minner meg alltid om det gamle Egypt.
Igår fant jeg plutselig meg selv i en sånn new age sjappe. Helt tilfeldig. (hvis noe er tilfeldig på denne kloden da...) Jeg kjøpte meg et nytt kjede. Lapis Lazuli så klart. En billig karneol puttet jeg i lomma, så nå mangler jeg bare turkisen.

Felles fiende

Merkelig hva vær litt utenom det vanlige gjør med oss. Jeg mener, hvordan man forholder seg til fremmede. Plutselig er det helt greit å snakke med hvem som helst. Gjelder ikke bare været jøsse navn, neida, alle slags uventede situasjoner man deler med folk man ikke kjenner. En fyllik på bussen eller brann i nabogården. Da kan vi prate, spøke eller riste på hodet. Allikevel kan vi finne på å ignorere hverandre senere i en vanlig, ryddig situasjon. Sees vi på t-banen konsentrerer vi oss om Dagbladet eller take-away kaffen. "Glemt" er kaffekoppen vi delte grytidlig mens vi sto på gaten og så på sjueren bli spist av flammer.
Som en ulveflokk ser vi ned på all unormal oppførsel, da den kan forskyve dynamikken i flokken... Eller noe i den duren. For vi er jo flokkdyr tross alt. -Lite paradoks der gitt.

Men, det var en digresjon. Været torsdag natt. På vei hjem fra en venn startet plaskeværet. Tor var bokstavelig talt lynforbanna og raste over Oslohimmelen. Siste bussen gikk rett for nesa på meg. Okey, trikken da? Der gikk den ja. Xena klynket og dro i båndet for å finne ly inntil husveggen, men vi måtte jo bare komme oss hjem fort som svint. Til beins. Stakkars lille skurefille. Så, jeg måtte bære henne og bagen og tviholde på paraplyen mens jeg styltet meg avgårde på høye hæler. Stakkars meg!
Etter ca 10 minutters gange var jeg sliten og for hvert skritt surklet det inne i støvlettene mine. Jeg bestemte meg for å ta en pause og dele et par øyeblikk med et annet vått individ i et portrom i Ullevålsveien. Da jeg slapp ned Xena smilte vi til hverandre over det sørgelige synet. Han hadde klare, grønne øyne med glimt i, mørkt skjegg, følsomme lepper og sympatiske, hvite tenner. Skravla gikk med det samme. Han var fra Londinium, men likevel sjokkert over været. Jeg prøvde å overbevise ham om at dette var unormal oppførsel fra værgudenes side, og at det ikke var både sol, blå himmel, haggel, regnbuer, troperegn, lyn og torden i Oslo heller til vanlig.
Han sa han skulle reise tilbake til London dagen etter, og det irriterer meg at jeg ikke rakk å spørre hvorfor han var her i lille Oslo. Idet han sa han måtte få tak i en taxi, så jeg en med lediglyset på. Jeg hadde jo ihvertfall paraply, så jeg tilbød meg å praie den. Alt skjedde så altfor fort. Jeg løp ut og veivet, fikk kontakt og åpnet døren på bilen så Londoneren kunne stupe rett inn. Men som den naturligste ting i verden stoppet han og vi ga hverandre kyss på kinnet der i plaskregnet.
Jeg hadde jo tross alt kjent ham i to minutter... Ingen navn, ingen nummer, ingen hint, ingenting . Bare lyn og torden, smil og grønne øyne. Også Frøya var i et lunefullt humør på torsdag.

Ser jeg ham noen gang igjen, kommer jeg ikke til å ignorere ham! Jeg sverger.

Mimis memoarer 2007

Starter bloggen min med en flik jeg skrev før nyttår ifjor. Må varme opp. Finne ut hva pokker dette er for noe og om noen leser det...

Klokka er 04.24 og leiligheten lukter en blanding av sneip, klær som har vært lenge i pappesker og... hundedritt? Hjernen begynner langsomt å kalkulere. Jeg drar på meg den nye Amsterdam-t-skjorta mens Xena tasser rundt bena mine med et skyldig blikk. Jeg tørker opp elendigheten og åpner vinduet. Ute er det svart og våt desember. Det regner ikke, men det er allikevel tusener av tunge dryppelyder -som i en grotte egentlig. Dyret og jeg går ut. Oslogata er folketom og jeg følger etter Xena i sakte kino.
Søvnige tanker kan være bisarre, og akkurat nå er de inspirert av Xenas lille malplaserte donasjon. Jeg ser for meg Ludvik den fjortende slippe en fjert under den mest høytidelige av høytidelige seremonier. Ludvik den fjertende... Sukk, den var flau. Så tenker jeg; hmm, det finnes sikkert en bok om "verdens mest berømte fjerter". Alt har jo en historie, og det virker som om det meste er dokumentert etter at en eller annen luring begynte å flette papyrusen. Lurer på hvordan prompen har påvirket verdenshistorien? Kanskje én fjert fra eller til, og Holocaust hadde vært unngått? Kan sikkert finne en bok om det tema...
Tilbake i ettromsen er det min tur til å tisse. Fremdeles fanget i et hullete spindelvev av rare tanker strekker jeg hånda etter dorullen -som ikke er der.
Heheh... I stua, sammen med Jif'en, fordi Xena...
Jeg må bare flire, og tenker at 2007 har vært fullt av dritt.

Mimi