Til og med normalen er relativ!

Akkurat nå så ligger jeg i senga og er syk. Det ene øyeblikket har jeg dritvondt, og det neste kjenner jeg ingenting. Jeg kunne lure meg selv til å tro at jeg var frisk som en fisk. –Hvilket minner meg om at jeg engang hadde mange fisker som ikke var friske... De hadde prikksyken, tro det eller ei. Og jeg måtte helle lilla medisin oppi vannet for at de skulle slutte å være så prikkete. –Høres jo ut som reinspikka feberfantasi for pokker, men det er like sant som at jeg en annen gang hadde to oransje mysteriesnegler. De ble forøvrig syke de også, (hmm... begynner jeg å ane et litt ekkelt mønster her eller?) og hvorfor de ble syke er i seg selv et mysterium. Vel, jeg hadde hverken lilla eller oransj eller regnbuefarga medisin, så pappa kokte dem. Og det var det.
Hjernen henter frem flere dystre episoder mens jeg skriver, og jeg kjenner jeg rynker bryna og er redd jeg skal se det derre mønsteret forme seg til en diagnose på en medfødt, kronisk sykdom som heter noe sånt som ”kong-Midas-i-reversj—alt-du-tar-i-blir-til-bæsj”. Ja, på latin da så klart. Alt høres jo litt mer profesjonelt ut på latin.
Nå kikka jeg tankefull ut i rommet, og sannelig har ikke orkideen på kommoden begynt å miste blomstene sine! Jeg har jo hatt den i hele ti dager... Det er jammen meg blitt et spindelvev på den også.
La meg se; på den andre kommoden står et glass med en vissen rose. Jaja, greit nok. På bordet, svære peoner i silke; de er i ok form. Takk og pris. Ellers hadde jeg virkelig begynt å lure. På den annen side så er det jo bedre at det er døde ting jeg dreper. Sånn som pc’en eller andre elektroniske dippedutter. Mens jeg skriver dette må jeg lagre hyppig, for jeg vet ikke hvor lenge jeg har igjen før tastaturet fryser. Også tikker’n hele tida. Det har den alltid gjort. Jeg tror aldri jeg har hatt noe som bare funker som ei klokke. Ikke engang klokka mi. Hjelper ikke om jeg stiller den etter atomuret. Jeg har lang erfaring med ”bad technical charma”. I går kveld streika fjernkontrollen til Bang & Olufsen TV’en jeg arva for en uke siden. Bare batteriene så klart, men de har sikkert funka dritlenge før de kom over terskelen her. Batterier og lyspærer er i samme kategori; og da mener jeg den kategorien med ting jeg aldri husker på å kjøpe inn. Så til Murphys salige minne og til ære for meg fordi jeg er syk og ikke kan gå ut og handle, streiker altså fjernkontrollen. Jeg kan ikke styre volumet, eller skifte kanal, her jeg ligger i det blinkende lyset fra en døende halogenpære. Ikke det at jeg trenger å skifte kanal da. Jeg har jo ikke noen kanaler. Det som står på skjermen er logoen til Get og at det kan ta tre timer før kanalene er på plass. Nå har det gått tre måneder. Og jeg har sett på alle Dvd’ene bortsett fra de to om krigen og en om en som heter Martin og har altzheimers.
Omtrent like oppløftende som å ringe kontofonen. Investeringer jeg gjør går til helvete, når det gjelder eiendom –la meg bare si at jeg har et par katter og et par sekker. Spennende prosjekter sklir alltid ut i sanda; muligens fordi de helst later seg i sola på stranda.
-men det var noe jeg skulle si om at jeg ligger her og er syk.
I mens jeg nå har skrevet den lange digresjonen om alt annet sykt rundt meg, har jeg flere ganger kjent at jeg ikke er frisk som en frisk fisk. Selv om jeg i dette sekund føler meg normal igjen da. Plutselig får jeg vondt, også blir det bare mer og mer vondt –så vondt at jeg begynner å puste på en snodig måte og lage teite grimaser. Etter en stund slipper det sakte taket, og da blir det som egentlig bare er den vanlige følelsesløse normalen til et behagelig himmelrike! Som å synke ned i en seng av skyer, omringet av en bomullsaktig stillhet laget av englesang og sukkerspinn.
Så jeg tenker... Har jeg så mye døde snegler og batterier i livet mitt som en påminnelse –for at jeg skal lære å sette mer pris på de ok stundene jeg har på denne kloden – at forgjengeligheten er skjønnhetens skaper..?
Eller er det bare det at jeg ødelegger alt rundt meg? Og at alt bare er forbanna relativt...