En dag jeg kjedet meg på bussholdeplassen tenkte jeg at jeg kunne jo prøve å skravle med Skaperen sjøl!
Det viste seg å være festlig. Om jeg har mistet den siste løse skrua, prater med meg selv, eller faktisk med Mr Universe det aner jeg ikke. Men det jeg vet er at det har stor underholdningsverdi for meg. Kanskje for deg også?
I dag er det 8. Januar og jeg har et ønske om å kanalisere. Kan du gi meg noen råd Gud? Det er for øvrig et idiotisk spørsmål, for jeg må jo på en måte kanalisere for å snakke med deg…
Sant. Du får bare skrive til du oppdager at det du skriver renner ut av seg selv.
Hva eller hvem er det du ønsker å kanalisere?
Aner ikke. En eller annen vennlig opplyst person eller engel eller kanskje hjelperen min? Har jeg egentlig en hjelper som heter Ambrose eller er det noe jeg har innbilt meg?
Du har alt du vil. Sånn er kraften din.
Men jeg vil jo ha all verdens innsikt, da kunne jeg jo like godt skaffe meg det!
Ja, men det er du ikke klar for. Du husker vel hva som skjedde i våres? Elektrum elektrum
Det er sant, hjernen min fikk system overload.
Du er sterkt forankret i den logiske, vitenskapelige verden.
Men jeg ønsker jo så innmari å åpnes opp! Ta i bruk det tredje øyet, se auraer og helbrede meg selv og andre! Kan du ikke hjelpe meg å gå frem på riktig måte sånn at hjernen min ikke imploderer da?
Jo, men du er veldig utålmodig Mimi.
Jeg vet. Men jeg har en følelse i meg at alt allerede ligger der og at jeg kan bruke min feminine intuisjon til å greie hva jeg vil… At ikke det egentlig er nødvendig med årevis av mystiske studier og pusting med sidelange teknikkforklaringer.
I hovedsak gjelder det å roe sinnet. Mange må meditere og puste sånn og slik for å oppnå denne trankvile tilstanden. Det er så mye støy rundt dere.
Jeg er ikke flink til å meditere. Det er alltid noe forstyrrende. Xena eller mine egne utålmodige søkende tanker som nekter å gi slipp. Som prøver å styre situasjonen. Noen råd? Forresten så synes jeg det er dumt hvis ikke jeg kan være "våken" hele tiden, for det er jo tross alt en støyende verden vi lever i. Hvorfor skal det være så esoterisk og umulig å ta i bruk sin sjette sans?
Synes du det er vanskelig å lukte? Å se?
Nei…
Vel, dette er sanser du mestrer. I universet er det alltid vekst. Noe større. En annen måte å oppleve på. Det finnes uendelig med dimensjoner, og måten å oppleve/oppdage dem på er ved å få en ny sans. Om du hadde vært mester i sanndrømthet, om du var født med det, ville det være like selvsagt som luktesansen din. Da ville du hige etter noe annet. Noe enda større. Skjønner?
Ja, den var fin. Minner meg om det komiske i at vi alltid ber deg vise deg for oss for at vi skal tro du virkelig er der. Du er jo allerede i hvert blad og hver fargesprakende sommerfugl. Vi bare ser ikke det som mirakler fordi vi er født inn i det.
For meg ville det oppfattes som et mirakel dersom jeg plutselig kunne se auraer klart og tydelig.
Men seriøst, du vet hva som skal til for å overbevise meg om at du virkelig er der. Så hvorfor gjør du ikke det, når jeg åpent sier at det ikke er nok med pene sommerfugler?
Kanskje skjer det. Kanskje har det allerede skjedd.
Sikter du til den gangen jeg var sanndrømt?
For eksempel.
Du opplevet det, du vet at det ikke var tull og tilfeldigheter, men hva gjorde det med deg?
Ikke halvparten av hva man skulle tro… Jeg sitter vel fast i logisk gjørme da! Hjelp meg opp! JEG VIL ÅPNE MITT TREDJE ØYE!
Det er på gløtt, det vet du. Du så jo en aura rundt Terje, det er en begynnelse. Du er sanndrømt innimellom osv. Men jeg skjønner at det er et catch 22 for deg. Du åpner ikke øyet fullt før du tror, og du tror ikke før du ser det.
Hva tror du selv er den største hindringen din?
Heh… Kanskje det er noe fryktbasert som ligger her. Jeg er jo redd alt overnaturlig er bare tull! At verden ikke er magisk i det hele tatt! Bare en partikkel i et stort rom hvor det ved slump vokste opp alger og utøy… At livet mitt er komplett tilfeldig. Hvis jeg tenker dette blir jeg redd, for det betyr at dette er en brutal planet uten mål og mening og neste tragedie bare venter rundt hjørnet. Bare tanken får meg til å føle at jeg mister kontrollen.
Jøss, det var interessant, for jeg var ikke klar over at jeg ønsket meg kontroll på den måten. Bruker jeg mystikken til å lulle meg selv inn i en trygg kokong?
I 2008, etter aborten var det det du gjorde. Du var i et svart hull etter at Luca forsvant fra deg. Du gjorde det i selvforsvar. Men du har alltid sett etter svar og ikke godtatt dine foreldres enkle livssyn som et godt nok svar på Meningen. Så det er ikke av betydning at du handlet i fortvilelse og på bakgrunn av frykt. Du søker av natur, du bare trengte en påminnelse.
Nå er det sant at mennesker tror det som passer dem. Det er hjernen som spiller puss med dere. Dere velger å ignorere følelsene. Jeg vet at du mange ganger i livet har kjent magefølelsen praktisk talt rope nei, men at du likevel ikke hører etter.
Det er noe ubehagelig ved å være så ærlig mot seg selv, når hjernen har lyster er det mye lettere å følge dem. Dere lar sinnet lede dere inn i fristelse. Sjelen ville aldri gått imot magefølelsen -dvs magefølelsen er sjelen din som snakker.
Nå digererer jeg, men du fikk meg til å tenke på det med sanser; uendelig med sanser. “Nei” kan jo oppleves på mange måter ikke sant? Ikke bare som et ord. Som en følelse, som en vond lukt, et knurr… Dårlige eksempler men… Er det riktig? Hvis man har flere sanser betyr det at man for eksempel kan føle en farge?
Det er sånn det har seg at det finnes flere dimensjoner enn 3, som du oppfatter.
Finnes det åttehundreognittiD?
Jada.
Hehehe. Jeg kan ikke annet enn å le. Prøver å se for meg et vesen som bor på en planet med 890 dimensjoner; kroppen må jo være full av sanseorganer! Haha
På ett eller annet stadium må vel vesenet miste sin fysiske form? Det kan da ikke ha ørtogfjørtig forskjellige linser og gjeller og ører og radar?
Det faktum at du eksisterer på nåværende tidspunkt i din sjels 3Dform gjør at forklaring strengt tatt er umulig. Men jo, det finnes vesener du ikke kan forestille deg, som kommuniserer med helt andre redskaper, og andre igjen som for deg best beskrives som gass eller en støvsky.
Hei, stopp en halv -hva mener du med “i din sjels 3Dform“?
Sjelen din er ikke bundet til menneskekroppen og planeten Tellus. Dette har du egentlig skjønt allerede vel?
Joa.. Men ikke helt tenkt på det på den måten. Har kanskje sett for meg mer at jeg lever forskjellige liv på denne planeten, lar sjelen velge og vrake til den har erfart det den vil i ulike menneskekropper og så drar den hjem og blir ett med deg i det absolutte. Når den liksom har skjønt alt som er å skjønne…
Men så detter jeg egentlig av lasset igjen her, for om alt er uendelig og noe større utenfor det store…nei fillern hvordan kan noe være det absolutte sted??? Eller tilstand da, om du vil.
Ser du, du er for ung til å forstå. Du husker ikke nok. Glemselen ligger som et tungt skydekke.
Ja. Elektrum
La meg bare si det sånn at alt du kan forestille deg eksisterer. Og det som du kan forestille deg kan også forestille seg noe, og dette eksisterer også. Osv osv.
Heh. Kult konsept.
Du, Gud? Kan vi snakke mer om den frykten som hindrer meg senere?
Når du vil! Du finner meg her i bloggen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar